Intervju med Espen Sørum - idrettspappa, trener og ildsjel

Av Henrik Herrebrøden

Hva sier en far med to sønner – begge europamestere på aldersbestemt nivå – om rollen som idrettsforelder?

 

Livet smiler for Espen Sørum om dagen. Hans sønner, Aleksander (18) og Christian (20), har hatt en glimrende sommer på sandvolleyballbanen. Nylig ble Aleksander norgesmester i u-21-klassen, mens Christian tok en sensasjonell femteplass under World Tour-turneringen i Klagenfurt. Fra før har de begge vunnet aldersbestemte europamesterskap – Aleksander i u-20 og Christian i u-22. Til tross for sine resultater er det ingen primadonnanykker å spore hos de to unge utøverne. Begge har god bakkekontakt og utviser forbilledlige holdninger i det norske volleyballmiljøet. Hvilke oppvekstsvilkår har ført frem slike prestasjoner og holdninger?

-Jeg ser på meg selv som en ressurs, er det første Espen sier, ved spørsmål om hvordan han ser på foreldrerollen.

                   Espen Sørum                            Foto: Red Bull/FIVB

                   Espen Sørum                            Foto: Red Bull/FIVB

Undertegnede tenker øyeblikkelig på en foredragsrekke i Olympiatoppen Vest-Norges regi, som heter nettopp «Foreldre som ressurs». At foreldre kan utgjøre en viktig forskjell i barns idrettslige utvikling virker tydelig basert på både nevnte foredrag og Espens erfaringer.

-Jeg har alltid vært mye sammen med barna, både på og utenfor idrettsbanen. I tillegg har Marianne, min kone og deres mor, betydd enormt mye for de, forteller Espen. Sammen utgjør de en aktiv familie som er å finne ved ulike volleyballarrangementer, hele året gjennom. Men det har ikke vært utelukkende fokus på volleyball hele veien.

-Mine sønner har drevet med mange slags aktiviteter. Uansett hva de har drevet med, har jeg bestandig vært med de – ofte i en trenerrolle, men også gjennom lek og moro. Etter hvert som guttene ble eldre, ble det imidlertid mer og mer volleyball, innrømmer Espen. Han har vært guttenes fremste trener, både gjennom «privatundervisning» på den lokale sandvolleyballbanen og gjennom klubblag.

Espens involvering i barnas idrettskarriere virker langt større enn det mange andre foreldre kan vise til. Men kan det bli for mye av det gode? Hva synes barna om at pappa er med på alt?

-Slik har det alltid vært, så det er vel det eneste de kjenner til. Og de har tilsynelatende trivdes med det. Men noen ganger kan nok jeg – og kona – bli litt vel engasjerte. Dette er noe vi prøver å være bevisste på.

På spørsmål om han selv var en volleyballspiller på toppnivå, svarer imidlertid Espen avkreftende.

- Absolutt ikke! Jeg spilte vel i andre divisjon på et tidspunkt, men volleyball var aldri min sterkeste idrett.

Dette er interessant, med tanke på at sønnene nå tilhører det internasjonale toppnivået for aldersbestemt sandvolleyball. Samtidig er det verdt å legge til at Espen var dyktig i en rekke idretter, deriblant friidrett, der han ble norgesmester i mangekamp under sin aktive karriere. Hans kunnskap om det å være toppidrettsutøver skulle vise seg å bli nyttig informasjon for barnas satsning. Jeg blir likevel interessert i hvilke styrker han har som volleyballtrener, når han tross alt ikke har konkurrert på internasjonalt nivå i denne idretten selv.

-Jeg tror jeg har en styrke når det gjelder formidling. Flere spillere, både nybegynnere og profesjonelle, har fortalt meg at mine kommentarer og innspill er til nytte. Og jeg liker å utfordre utøverne. Dersom jeg ser noe som bør forbedres, så sier jeg fra.

At Espen kan formidle og har et øye for idrett, virker tydelig. Espen er en etterspurt trener i det norske volleyballmiljøet, og en man kan spørre om råd dersom en teknisk eller taktisk detalj bør forbedres. Men har Espen «pushet» sine sønner, for å få de til å bli best mulig?

-Nei, det vil jeg ikke si. En sjelden gang kan jeg nok «pushe» litt, men de har alltid fått velge hva de selv vil drive med. Det var de som tok valget om å satse på idrett. Da de fortalte meg at de ville forsøke å bli best, prøvde jeg å være så hjelpsom som mulig. Jeg ga informasjon som jeg tror er nyttig. Vi har hele tiden hatt en dialog om hva som må til. Så fort målet om å bli best mulig var satt, begynte vi å sette delmål og planlegge stegene på veien mot suksess: Hvordan skal du få det til? Hvordan bør du trene? Hvordan bør du hvile? Vi forsøkte hele tiden å tenke langsiktig.

                              Espen med sønnene Aleksander til venstre og Christian til høyre                                                                                                               Foto: Espen Sørum

                              Espen med sønnene Aleksander til venstre og Christian til høyre                                                                                                               Foto: Espen Sørum

Å tenke langsiktig er noe som kjennetegner mange suksessrike utøvere. Men hva vil det si å tenke langsiktig, og ikke bare fokusere på umiddelbar suksess? Hvordan har Espen og hans sønner hatt et langsiktig fokus på fremgang?

-Vi har vært på vakt mot overbelastning. Jeg har hele tiden vektlagt at dersom gutta vil bli best, må kroppene deres tåle tøff trening i mange år fremover. Dersom deres kropper skal tåle de voldsomme påkjenningene volleyball medfører, må de bygge opp en solid fysikk og hvile nok. Dette er de veldig bevisste på den dag i dag.

«Våre treningsøkter, helt siden guttene begynte med volleyball, har faktisk inneholdt svært lite spill.»

Noe av det som kjennetegner Espens sønner på volleyballbanen er fremragende tekniske og taktiske evner. Fysisk sett kan mange utøvere matche de to Sørum-guttene. Men deres finslepne teknikk og kloke spillestil er med på å gi de et fortrinn som allerede har resultert i internasjonale gullmedaljer. Hvordan har de trent for å få til dette?

-Våre treningsøkter, helt siden guttene begynte med volleyball, har faktisk inneholdt svært lite spill. Derimot har vi fokusert enormt mye på tekniske øvelser. Man skulle kanskje tro at unge utøvere syns dette er kjedelig, men gutta har faktisk stortrivdes. Det tror jeg skyldes at vi alltid har utfordret hverandre i disse øvelsene. Vi setter hele tiden målsetninger og blir enige om hvordan ballen bør bevege seg – ingen baller skal slås uten mål og mening. Dessuten har vi fokusert mye på samspill i øvelsene, og det å gjøre makkeren sin god. Uansett hvor vanskelig en ball er, kan man alltid gjøre en god handling som gir makkeren bedre forutsetninger.

Espens tanker om treningsinnhold er interessante. Han viser at det er mulig å legge til rette for utfordringer og idrettsglede selv om målet er teknisk forbedring. Men hvor mye trening er det som skal til, for å bli så dyktig som Sørum-guttene?

-Det er klart at vi har trent mye sammen – ofte syv dager i uka. Men vi har som oftest kjørt korte økter, gjerne en time av gangen. Jeg har en sterk tro på kvalitet foran kvantitet. Jeg tror mange utøvere har trent mer, men med mindre kvalitet enn mine sønner. Jeg blir lite imponert når jeg ser mange idrettsutøvere på treningsfeltet – ofte virker det som de trener på «halv maskin». Jeg har alltid tenkt at «er man på trening, så er man på trening». På trening skal man være fokusert. For all del, det skal være gøy! Men fokuset bør være på kvalitet i utførelsen av hver handling. Da kan man gå hjem fra trening med god samvittighet!

Det Espen nevner, om kvalitet foran kvantitet, støttes av store mengder nyere forskning. Daniel Coyle oppsummerer mye av dette, i den interessante boken Talentkoden. Her påpekes det at noe av det som kjennetegner de som blir best er ikke alltid hvor mye de trener, men hvor bra de trener. Få repetisjoner med kvalitet, kan være langt mer effektivt enn store mengder repetisjoner uten et godt fokus. Men store treningsmengder har det likevel blitt, så hva er det som driver Espen til å trene utøvere – både egne sønner og andre – år etter år?

-Det er fantastisk spennende å ta del i andres utvikling. Å forsøke å hjelpe andre med deres utfordringer, er svært givende. Og det å se utøvere få til noe som de har strevd lenge med – enten det er et resultat i et mesterskap eller en teknisk utførelse – er helt fantastisk.

Men ting kan da umulig være like rosenrødt hele tiden? Til tross for at det virker fjernt fra hverdagen til Sørum-familien i disse dager, blir jeg nysgjerrig på hvordan han takler motgang. Hvordan opptrer han når sønnene har prestert under deres forventninger, slik alle utøvere gjør i blant?

-Jeg forsøker å bidra til refleksjon. Jeg kan være kritisk, men jeg har ingen tro på å kjefte. Jeg forsøker å holde kritikken konstruktiv. Jeg vil heller hjelpe de til å finne ut av hva de kunne gjort bedre, og finne konkrete tiltak som kan hjelpe. Dette er en læringsprosess de må gå gjennom selv. Derfor bør utøveren involveres. En trener bør ikke være en diktator som befaler hva utøveren bør gjøre og ikke gjøre.

Å invitere til refleksjon virker fornuftig. Men hvordan reagerer Espen om sønnene er uenige med han, når han forsøker å gi de råd?

-Da tenker jeg «yes»! Jeg husker godt da Christian, min eldste sønn, begynte å motsi meg og komme med egne meninger om hvordan ting burde gjøres. Dette tok jeg som et godt tegn – et tegn på modenhet og utvikling. Jeg tror ikke at jeg vet best til alle tider. Derfor er jeg også positiv til at de har ulike trenere og mottar innspill fra andre synsvinkler i sin treningshverdag.

«Våre ambisjoner kan ikke bli større enn barnas!»

Etter en lang og morsom samtale om foreldres gleder og utfordringer, utfordrer jeg Espen ved å be han om et avsluttende råd til andre idrettsforeldre der ute, som ønsker at barna skal trives og oppnå fremgang.

-Uansett hvor mye vi ønsker at våre barn vinner neste kamp, tror jeg det lureste er å ha fokus på langsiktig utvikling. Våre ambisjoner kan ikke bli større enn barnas! Aktiviteten må skje på deres premisser.

Selv tenker jeg umiddelbart på kontrasten mellom det Espen sier og den oppførselen som er å se langs sidelinjene ved ulike idrettsarenaer. Altfor mange foreldre later til å leve ut sine drømmer gjennom barna. De virker også mer opptatt av å vinne enn at barna skal trives. Dermed tror jeg at Espens siste råd ikke kan gjentas for ofte.

Ironisk nok tror jeg dessuten at Espen og kona, Marianne, har opplevd, og vil fortsette å oppleve, flere suksessrike stunder enn mange av de overambisiøse og resultatorienterte foreldrene som gjennomsyrer idrettsverdenen.