Fem eksempler på at Gjert Ingebrigtsen er kontroversiell ... eller klok.

 

Jeg kan nærmest høre kritikerne rope med knyttet neve, mens jeg sitter og ser NRK sin TV-serie om Team Ingebrigtsen. Denne familien, og særlig Gjert, bryter med så mange konvensjoner at dette i seg selv er god underholdning. Jeg har trukket frem Gjert som eksempel ved foredrag for idrettsforeldre, og spurt de om hva de mener om han. Basert på responsen jeg får, vil jeg ikke kalle det en overdrivelse å si at denne syvbarnsfaren er kontroversiell. Spørsmålet blir dermed: Er han på viddene – setter han et eksempel som andre foreldre for Guds skyld ikke bør følge – eller gjør han noe riktig også?

Personlig mener jeg at Gjert gjør svært mye klokt. Jeg vil nå gå gjennom fem temaer som jeg mener er beskrivende for Gjerts synspunkter som trener. Leseren vil se at jeg ikke er udelt positivt til alt han foretar seg, men jeg gir han mye støtte.

Kontrovers nummer en: Et fokus på å bli best går foran idrettsglede

Gjert sier det rett ut i serien: “Vi holder ikke på med dette fordi vi er interessert i idrett – det gir vi faen i, vi bryr oss ikke om det. Vi skal være blant de beste. Hvis ikke er det ikke interessant.” Jeg var til stede under et foredrag av Gjert i Sarpsborg i 2018. Her kunne han til og med røpe at Filip ikke liker å trene. Men han elsker å konkurrere. Det kommer også frem av serien at brødrene, Jakob og Henrik, heller ikke ser ut til å nyte hvert øyeblikk av treningshverdagen. Det som later til å være den største drivkraften, er mulighet for å oppnå resultater i mesterskap. Under det nevnte foredraget i Sarpsborg fikk jeg også inntrykk av at Team Ingebrigtsen er ekstremt resultatorienterte. Dette inntrykket fikk jeg fordi Gjert sa det rett ut: “Vi er ekstremt resultatorienterte.”

LIKER IKKE Å TRENE? Filip Ingebrigtsen har blant annet vunnet europamesterskap og bronsemedalje i VM – tilsynelatende uten å være glad i å trene. Foto: Jarle Vines.

LIKER IKKE Å TRENE? Filip Ingebrigtsen har blant annet vunnet europamesterskap og bronsemedalje i VM – tilsynelatende uten å være glad i å trene. Foto: Jarle Vines.

Team Ingebrigtsen tar en avstikker fra det mange nordmenn er glade i å snakke om. Vi tenker gjerne at utøvere bør ha større fokus på idrettsgleden enn på resultater og anerkjennelsen som følger med suksess. Mange av oss er vant til å høre varme ord om indre motivasjon – det er kjærligheten for selve idretten som må dyrkes dersom en vil nå langt. Dette skal liksom være viktigere enn de ytre motivasjonsfaktorene, som konkurranse, resultater og anerkjennelse. Halldor Skard, pensjonert forsker ved Norges Idrettshøgskole, lagde en gang en kort liste med kjennetegn på en mester. Ett av kjennetegnene lød som følger:  

“En mester behøver ikke vise seg, og kan bevege seg uten tanke på resultatet. Den indre belønning er viktigst.”

At Ingebrigtsen-løperne ikke passer helt inn i denne beskrivelsen av en mester, er noe jeg er villig til å påstå. De er definitivt villige til å vise seg, og de beveger seg med en sterk tanke om resultater. Dermed utfordrer Team Ingebrigtsen elementer som har vært del av manges tankegang. Må man ikke være drevet av en sterk indre motivasjon for å lykkes i toppidretten? Må man ikke elske å trene? Kan man lykkes som en resultatorientert og ytre motivert topputøver?

Jeg mener at det finnes grunnlag for å svare ja ved spørsmålet om hvorvidt ytre motivasjon kan være fremtredende hos en utøver på høyeste nivå. Eksempelvis viste en studie av et utvalg bulgarske toppidrettsutøvere at de som presterte best var mer ytre motiverte (f. eks. mer opptatt av å vinne medaljer) sammenlignet med de som presterte dårligere. Samtidig finnes det både anekdoter og forskning som tyder på at det finnes utøvere med en annen orientering enn det Team Ingebrigtsen har. Det finnes historier om Thomas Alsgård, som kunne komme fornøyd hjem fra mesterskap til tross for at han ikke vant medalje, ettersom han endelig hadde lyktes med en teknisk detalj. Tilsvarende kunne Alsgård være misfornøyd ved tilfeller hvor han vant. Alexander Dale Oen, den tidligere toppsvømmeren, er kjent for å ha vært mest opptatt av konkurransen med en eneste person, nemlig han selv. Han brydde seg mindre om banene ved siden av seg og hvilken plassering han fikk i mesterskapet, så lenge han sto for en god gjennomføring.

For å nyansere bildet ytterligere, finnes det forskning som tilsier at både indre og ytre motivasjonsfaktorer kan være nyttige ingredienser i toppidrett. Egil Søby, olympisk mester i padling, hevder at en slik blanding kan være gunstig: Den utøveren som er indre motivert, men som samtidig ønsker å vinne, har en fordel.

Jeg velger å konkludere dette kontroversielle temaet på følgende måte: Mennesker er forskjellige, og vi bør ha rom for ulike typer idrettsutøvere. Vi bør ha plass til de utøverne som elsker å trene og som drives av idrettens egenart, men også de som drives mer av konkurranse og resultater. Nøyaktig hvor medlemmene i Team Ingebrigtsen befinner seg på skalaen for indre og ytre motivasjon, er ikke lett å fastslå på en sikker måte basert på en TV-serie. Det kan imidlertid virke som om utøvere med ganske ulike typer fokus og motivasjon kan oppnå suksess.

 

Kontrovers nummer to: Gjert kan være streng og han gir en del kritikk

Gjert er ikke redd for å si fra dersom han mener at noe ikke er godt nok. Han kan være både streng og tydelig. I en sak i Aftenposten i 2016 går det også frem at “Gjert Ingebrigtsen vil bli imponert før han roser barn”. Han tror det kan være uheldig å gi barn for mye ros. Spørsmålet er: Er ikke dette demotiverende, og burde han ikke gi mer ros? Ved dette spørsmålet velger jeg å ta Gjerts parti, av to grunner.

For det første kan det å gi ros ha uheldige konsekvenser. I sin bok skriver Tim Elmore om faren for at foreldre kan bli til overivrige supportere: “Vårt barn tegner noen kruseduller og vi kaller ham en Picasso, han skårer et mål og han er den neste Beckham, han legger en og to sammen og han er klar for Mensa. Men slik ros for å lykkes kan virke mot sin hensikt”. Elmore tror at slik ros kan komme fra gode intensjoner. Kanskje foreldre ønsker å bidra til at barnet utvikler selvtillit? Likevel kan ros – og særlig ros som fremhever resultater og evner – være uheldig for barnet. Denne konklusjonen er det blant annet forskeren Carol Dweck som står bak. Dweck har utført studier om effekten av ulike typer ros. De som er vant til å motta hyllest og ros for sine evner, kan få det tøft – spesielt i motgang. Et barn som er vant til å få høre om hvor smart det er, kan begynne å tvile på seg selv ved vanskelige oppgaver og tenke “jeg er nok ikke så smart likevel”. Som Gjert påpeker: Det er antakeligvis ikke så lett å være rustet for virkeligheten dersom man er vant til å motta ukritisk ros for å være flink.

For det andre mener jeg at det ligger noe motiverende og positivt i Gjerts kritikk. I episode åtte, i den første sesongen av NRK-serien, vises en svært interessant kontrast mellom tilnærmingen til Gjert og Eirik Førde, en av trenerne i Team Norway. 15 år gamle Jakob kommer i mål etter et løp i U20-VM. Han har holdt følge lenge, men stivnet mot slutten av løpet og endt på niende plass. Eirik, som er til stede ved siden av banen, gir Jakob ros for å ha gjennomført et “kjempeløp”. Han er entusiastisk, smiler og stryker Jakob på hodet. Når Gjert prater med Jakob på telefonen etter løpet blir unggutten møtt med en langt mer misfornøyd tone. Fokus blir rettet mot hva Jakob kunne gjort bedre. Gjert er misfornøyd med Jakobs disponering av krefter i løpet. Hvilken tilnærming er best for Jakobs utvikling og motivasjon, Eirik eller Gjert sin? Man vil kanskje være fristet til å svare at det må være Eiriks tilnærming. Men jeg spør: Kan det være motsatt? 

Når Gjert retter fokus mot hva som kunne vært bedre, sier han ikke mellom linjene at han virkelig har troen på Jakob – at Jakob kanskje kunne ha tatt medalje om han løp på sitt beste, selv om løpere han konkurrerte mot var flere år eldre enn han selv? Når Eirik roser og fremstiller løpet som svært bra, impliserer han ikke dermed at Jakob presterte bortimot så godt som han var kapabel til? Det er verdt å merke at Jakob ikke virker spesielt fornøyd med løpet selv, før han snakker med treneren Eirik. I så måte er det mulig at Gjert sin oppfatning kan ha vært nærmere det reelle bildet, eller bildet som Jakob egentlig hadde av eget løp. Å gi tilbakemeldinger som er troverdige, og å gi ros på et solid grunnlag, tror jeg er viktig i arbeid med utøvere – spesielt dyktige utøvere som gjerne har en sterk følelse av hvor godt de har prestert selv. Gjert gir ros, men han gir det ikke på hvilket som helst grunnlag.

Jakob fikk to gullmedaljer i EM i Berlin, 2018. Kanskje han fikk ros også? Foto: Erik van Leeuwen.

Jakob fikk to gullmedaljer i EM i Berlin, 2018. Kanskje han fikk ros også? Foto: Erik van Leeuwen.

Jeg tror utøvere, og særlig de som allerede har oppnådd en god utvikling og en smak av suksess, blir mer inspirerte av Gjerts tilnærming i et lengre tidsperspektiv, sammenlignet med å kun motta superlativer og positivitet. Ved å være streng og gi kritikk sier trener indirekte at utøveren kan bedre. Trener sier også, gjennom sin kritikk, at utøver er verdt bryet. Hvorfor skulle man bry seg med å kritisere noen som er håpløs, som uansett ikke kan bedre? Min konklusjon er at Gjerts kritikk og strenge tone kan ha noe positivt for seg i løpernes utvikling. Dette bør imidlertid skje med tillit, samt en god relasjon mellom utøver og trener, i bunnen. Det sistnevnte tror jeg er på plass i Team Ingebrigtsen.

 

Kontrovers nummer tre: Gjert “maser” og bekymrer seg

 

Gjert er ikke en tilbakelent trener som bare observerer utøverne lære av sine feil. Han ønsker å være i forkant, og han sier tydelig fra om ting som blir viktig i ulike situasjoner. Hva som blir viktig for suksess i et løp, og ikke minst hva som kan gå galt, er noe Gjert villig deler med sine løpere før start. Han viser seg som en bekymrer og “katastrofetenker”. Det hender at sønnene må roe han ned, og sjelden omvendt. Spørsmålet er: Kan det bli litt mye mas og bekymring? Jeg har et todelt svar til dette.  

For det første er det tydelig hva Gjert ønsker å oppnå med det. Han ønsker en respons, og gjerne en avklaring om at guttene har kontroll. I NRK-seriens siste episode, hvor det er duket for Europamesterskapet i Berlin i 2018, snakker Gjert med Jakob før et løp, om risiko og fare ved å bevege seg fremover i løpsfeltet. I denne episoden røper han også hvilken respons han ser etter. “Slapp av pappa, det her har vi kontrollen på” er det han ønsker å høre. Ved å innta rollen som den bekymrede, kan hans løpere innta rollene som de avslappede og beherskede. Sønnene kan føle at de slipper å tenke på alle skrekkscenarioer og ting som kan gå galt – for den jobben tar jo faren deres. I så måte tror jeg faktisk at han kan avlaste noe av presset på sønnene sine. Det at Gjert er åpen om hvor nervøs han er før løp, tror jeg dessuten er bedre enn at han forsøker å maskere sine følelser og late som om han er rolig. Generelt synes jeg det er fint å se Gjerts åpenhet rundt følelser – han viser åpent frem nervøsitet, sinne, skuffelse og glede. Dette gjør han mer “ekte” og jeg tror det bidrar til åpenhet og aksept for følelser, som kan være nyttig i toppidrett.

På den andre siden er det ett aspekt ved Gjerts mas og bekymring jeg stiller meg noe skeptisk til, og det er måten han gjør det på kort tid før et løp. Like før start kan Gjert dele sine instrukser. Mye tilsier at idrettsutøvere presterer på sitt beste når de ikke har for mange tanker i hodet samtidig. Ofte er det greiest å holde fokus på en enkel eller noen få enkle arbeidsoppgaver. Derfor stusser jeg noe over hvor sent før et løp Gjert prater med sine utøvere om slikt. Han snakker gjerne ikke om bare én ting, men gjerne flere, og både hva som bør skje og hva som ikke bør skje under det kommende løpet. Utøvere er forskjellige, og det jeg ikke vet noe særlig om er Ingebrigtsen-løpernes preferanser. Kanskje de synes det er greit, eller til og med ønskelig, å høre om flerfoldige ting som blir viktig, kort tid før de skal ut på banen og løpe konkurranse. Kanskje de har en evne til å filtrere informasjonen, slik at hjernen deres klarer å prosessere den på en god måte. Og det kan jo hende, at dersom Gjert plutselig skulle sluttet med å gi sine instrukser, så ville det føltes litt “feil” og at det i så måte kunne hatt en kortsiktig negativ effekt.

Likevel er det verdt å påpeke at mange idrettsutøvere har opplevd suksess med å kutte ned på antallet arbeidsoppgaver og ved å forsøke å tenke mindre under konkurranse. Noen norske eksempler på dette kommer fra skihopp. Aftenposten lagde i 2015 en sak om hvordan noen av Norges beste hoppere har opplevd suksess ved å justere ned antallet arbeidsoppgaver de skulle ha i hodet samtidig. Espen Bredesen beskrev en tilsvarende suksessfaktor etter at han vant OL på Lillehammer:

“Før var jeg veldig detaljorientert og hadde hodet fullt av “justeringer” og problemer langt nedover i tilløpet. Men da er det for seint å gjøre noe – det eneste du oppnår er å binde deg. ... Skihopping handler om å koble ut alle småtingene, og tenke på en eneste ting – at du skal ut, ut, ut!”.

Derfor er jeg noe skeptisk når Gjert fôrer sine utøvere med arbeidsoppgaver, samt tanker om hva som ikke må skje, kort tid før løp. Joda, hans sønner har gjort det bra i mesterskap med slike coaching, men det mener jeg ikke er noe godt argument. Utøvere kan gjøre det bra, ikke bestandig på grunn av all coachingen de mottar, men også på tross av enkelte sider ved coachingen. Jeg er i alle fall usikker på om eksempelet Gjert setter, rett før konkurransestart, er noe andre trenere nødvendigvis bør kopiere med sine utøvere. Det kan som sagt hende at det går greit med løpegutta til Gjert. Men jeg blir enda mer skeptisk til at den yngre datteren Ingrid, som på grunn av sin alder kan ha mindre tankekapasitet (og antakeligvis også selvtillit), drar nytte av tilsvarende coaching.  

Gjert er langt fra alene om å coache slik han gjør rett før start. Se bare på fotballkamper på det høyeste nivå, når en spiller skal byttes inn. Da skal gjerne flere trenere overøse spilleren med instrukser i form av beskjeder og tegninger. Personlig tror jeg mange trenere vil bli mer effektive om de kutter ned på mengden informasjon de formidler rett før utøveren skal prestere. Etter min oppfatning er tidspunktet for instruksene viktig. Dersom Gjert flyttet alle sine sinstrukser til et litt tidligere tidspunkt, gjerne dager før mesterskapet, tror jeg det vil være mer positivt. Snakk heller med utøvere om hva som kan gå galt under et mesterskap i treningshverdagen. Da har de mer tid til å bearbeide informasjonen og en større mulighet til å foreta justeringer gjennom treningsarbeidet. Scenarioer – både om ting som blir viktig og ting som kan gå galt – kan dessuten danne grunnlag for visualisering, ved at man går gjennom hvordan ulike utfordringer skal mestres. Slik visualisering tror jeg imidlertid det er enklere og mer effektivt å gjennomføre på et tidligere tidspunkt enn rett før en konkurranse skal starte. Det kan godt hende Gjert går gjennom sine instrukser i dagene før konkurransen også, i tillegg til at han gjør det kort tid før start. I så fall tror jeg han kan fatte seg i større korthet når startskuddet nærmer seg. 

Kort oppsummert tror jeg at Gjert kan bidra positivt med sin bekymrede stil, men at det med fordel kan tones noe ned i tiden før konkurransestart.

 

Kontrovers nummer fire: Gjert mangler formell kompetanse som trener

Dette er antakeligvis det som forbløffer meg mest ved Team Ingebrigtsen. Tenk å ha utøvere på det nivået, i en av verdens mest utbredte idretter, med en trener som ikke har formell utdanning som trener! Gjert sier det selv: De har bygd mye av opplegget på “magefølelse”, og det er vanskelig å si hvorfor deres opplegg er bedre enn andres. Og dette har altså fostret frem noen av verdens fremste utøvere. Jeg synes det er helt ellevilt. Spørsmålet er: Er det en fordel eller ulempe at Gjert ikke har formell kompetanse? Igjen mener jeg svaret er todelt.

Fordelen ved dette, etter min mening, er at det tvinger løperne til å tenke selv og være selvstendige. I episode tre av TV-seriens første sesong belyses dette på en god måte av Henrik, når han omtaler sin trener: “Han har lest seg opp og tilegnet seg den kunnskapen han klarer. Og så lenge jeg og Filip er med på å tette de hullene han har som trener, så tar han det med seg og han har det i bakhodet til neste gang, og han går ikke på samme feilen mer enn én gang.” Her indikerer Henrik hvordan han og broren må være på tev. De kan ikke bare ta det treneren sier for god fisk. De må heller ikke være redde for å si fra om de mener noe er feil. Dersom en trener både er direkte og har store mengder kunnskap er det fort gjort at utøveren bare gjør som trener sier. Utøveren kommer da på trening for å bli trent, ikke for å trene. Gjert er direkte, men hans mangel på kunnskap gjør et slikt rollemønster vanskelig. Jeg tror utøvere har en fordel hvis de er kritiske og tenker selv. Det blir Ingebrigtsen-løperne antakeligvis nødt til, delvis fordi de vet at faren ikke besitter all kunnskap som er viktig for dem.

MÅ TETTE HULL: Henrik og Filip kan ikke ta alt treneren sier for god fisk. Foto: Chell Hill.

MÅ TETTE HULL: Henrik og Filip kan ikke ta alt treneren sier for god fisk. Foto: Chell Hill.

På den andre siden virker det unektelig risikabelt å ha en trener som har såpass åpenbare mangler i sin kompetanse. Det som er vanskelig å tolke av NRK-serien om Team Ingebrigtsen er hvor mye Gjert oppsøker andre mennesker for å utveksle meninger og tilegne seg kompetanse. At de får hjelp ved skader, av fagpersoner som fysioterapeuter og leger, er tydelig. Dette anser jeg som et minimum – en absolutt nødvendighet. De tilknytter seg også en PR-rådgiver for bistand om hvordan de fremstår i media, noe som også virker fornuftig. Mer ekstern hjelp enn dette klarer jeg ikke å se, basert på TV-serien. Et stort spørsmål melder seg i mitt hode: Har Gjert dialog med flere enn dette, som kan komme med innspill om deres opplegg? Gjert sier at han noen ganger trekker seg tilbake for å evaluere teamets opplegg og fremdrift. Sparrer han da med andre trenere? I TV-serien kommer det tydelig frem at veien til overtrening kan være kort, og løperne kan ligge “helt på grensen” av hva de kan tåle. Har Gjert dialog med eksperter på fysisk trening for å få veiledning om hvordan de styrer belastningen best mulig? Skader har forfulgt Ingebrigtsen-brødrene, slik de ofte gjør med utøvere som driver såpass hard trening. Får de hjelp til å foreta en screening av kroppens muskulatur og fysikk, slik at svakheter kan styrkes og skader forebygges?

Og sist: Får de hjelp med den mentale siden av toppidrettstilværelsen? Dette bringer meg til siste kontrovers.

Kontrovers nummer fem: Gjert har en tro at utøverne må lære “den harde veien”, gjennom erfaring, fremfor å benytte mental trening på en systematisk måte

Her skal jeg komme med noen innrømmelser. For det første leter jeg kanskje litt vel mye etter noe jeg kan kalle kontroversielt. For det andre: Dette fremstår nok ikke som særlig kontroversielt med mindre man er idrettspsykolog. Jeg farges nok litt av min bakgrunn her. Mental trening er del av min verktøykasse. Vi mennesker legger nok ekstra merke til mangler som vi selv kan noe om, og vi anbefaler gjerne mer bruk av de verktøyene vi har selv. (Som Mark Twain sa det: “For en mann med en hammer ser alt ut som spiker”. Og for en idrettspsykolog ser kanskje idrettsutøvere ut som noen som kan trenge mer mental oppfølging.)

Likevel finner jeg det interessant at Team Ingebrigtsen, så vidt jeg kan se, ikke benytter egne mentale treningsøkter i løpet av TV-serien (kanskje med unntak å snakke om målsetninger, som kan anses som mental trening). Dette betyr naturligvis ikke at de ikke trener mentalt. Faktisk har jeg hørt Gjert si at det gjøres, i alle fall av Filip. Under Gjerts foredrag i Sarpsborg i 2018 fortalte han nemlig at Filip benytter visualisering som et virkemiddel for å bidra til motivasjon. Økt motivasjon er en potensiell gevinst man kan få ved å benytte mental trening, og visualisering er et eksempel på aktivitet som har veldokumenterte, positive effekter.

Visualisering er dessuten et ypperlig hjelpemiddel for unge utøvere som skal konkurrere internasjonalt eller gå gjennom utfordringer de har lite erfaring med å håndtere. Ved å mentalt gå gjennom en konkurranse, kan utøveren føle seg sterkere rustet når den senere skal gjennomføres i virkeligheten. Dette er, naturlig nok, svært gunstig for unge utøvere med mindre erfaring enn eldre utøvere. Visualisering kan i så måte være en “snarvei til erfaring”. Med andre ord: Ingebrigtsen-brødrene, og særlig Jakob, er i målgruppen for utøvere som kan ha nytte av visualisering før mesterskap. Det kan virke som om Gjert er klar over nytten visualisering kan ha. I siste sesong av TV-serien gir han nemlig Jakob en form for visualiseringsoppgave, mens unggutten driver løpetrening hjemme i Sandnes før han skal delta i senior-VM i 3000 meter hinder for første gang. Mens Jakob løper gir Gjert instrukser som minner om en visualiseringsoppgave som kan brukes før mesterskap: “Tenk at du er på siste 200 på hinderhistorien. Det er 26 kenyanere som springer ved siden av deg”. Dette er et godt eksempel på hvordan visualisering kan bidra til mental forberedelse. Men jeg mener at den slags kan brukes mer, og ikke bare mens Jakob løper. Slik visualisering kan benyttes systematisk, som et supplement til den fysiske treningen, ved å ha egne visualiseringsøkter. Og selv om det er godt mulig at Jakob benytter dette systematisk, finner jeg tegn ved Gjert som tyder på at Team Ingebrigtsen har mer tro på fysisk gjennomføring og det å “lære den harde veien”. Her er tre sitater fra TV-serien som tilsier dette:

1)    “Det virker som om dette liksom bare er noe alle dere guttene må gjennom før eller senere.” (Sitat i samtale med Jakob etter at unggutten har gjort det som Gjert mener er en taktisk feil som førte til et fall og skuffende resultat).

2)    “Det er den erfaringer og mentale styrken han bygger opp gjennom erfaringene sine, og den selvtilliten han drar med seg – det er den som på en måte er det gode her.” (Sitat ved snakk om Jakobs deltakelse i sitt første senior-VM).

3)    “Det er lite man kan gjøre for å forberede en så ung mann på det som skjer her nå. Må bare ta det som kommer og se hvordan det går.”  (Sitat i samtale med NRK før Jakobs deltakelse i sitt første senior-VM).

Joda, det kan godt hende at Gjert har rett, ved at det ikke er mye man kan gjøre som forberedelse. Som Egil Søby sier, så er det nok ingen mental trening som kan slå verdien av å konkurrere. Men noe kan man gjøre, før selve konkurransen, som blant annet å visualisere. I tillegg til denne dette finnes det andre mentale treningsformer med solid støtte av forskning. Deriblant finnes ulike former for oppmerksomhetstrening (som f. eks. mindfulness og multiple object tracking), som kan trene utøvere i å holde fokus til tross for distraksjoner. I en såpass krevende idrett som løping, der fokus og evne til å reagere raskt i et kaos av løpere er avgjørende, tenker jeg at Ingebrigtsen-løperne kan dra nytte av dette.

Igjen, det kan godt hende at Team Ingebrigtsen har regelmessige, mentale treningsøkter. Hvis det er tilfellet, kommer det ikke frem i TV-serien. Min erfaring tilsier imidlertid at mange utøvere, også på høyt nivå, ofte prioriterer mental trening i svært liten grad. Tilsvarende har mange utøvere fått en “boost” ved å trene mer mentalt. Kanskje dette er noe som kan hjelpe Team Ingebrigtsen til å ta nye steg? Skulle de ha et ønske om hjelp til å komme mer i gang med noe slikt, er jeg mer enn villig til å hjelpe.

 

Avslutningsvis vil jeg si at jeg er glad vi har personer som Gjert Ingebrigtsen i norsk idrett. Han er etter min mening et friskt pust i debatten om hvordan utøvere bør veiledes. I denne artikkelen har jeg forsøkt å belyse noen sider ved han som trener. Til tross for at han er kontroversiell, mener jeg at det finnes grunnlag for å si at han gjør mye fornuftig. Jeg er ikke nødvendigvis enig med alt han sier eller gjør. Men for å være ærlig tror jeg ikke han tar akkurat det så tungt.

For kommentarer eller spørsmål om denne artikkelen, ta gjerne kontakt! Del den gjerne med andre.

 

Kilder:

Om oppmerksomhetstrening og mental trening for utvikling av fokus:

Fitzpatrick, R. (2015). Messi and the Machine: Could playing video games be shaping the present generation of footballers? The Blizzard, utgave 17. Hentet fra: https://www.theblizzard.co.uk/article/messi-and-machine

Meland, A. (2014). Stillhetens råskap: Mindfulness for å prestere på topp. Oslo: Cappelen Damm.

Om visualisering:

Weinberg, R. (2008). Does imagery work? Effects on performance and mental skills. Journal of Imagery Research in Sport and Physical Activity3(1).

Om tankesett og effekt av ulike typer ros:

Dweck, C. S. (2006). Mindset: The new psychology of success. USA: Random House.

Bjørkeng, P. K. (2015). Ros riktig - «så flink du er» ødelegger for barna. Aftenposten. Hentet fra: https://www.aftenposten.no/norge/i/z7Rw/Ros-riktig---sa-flink-du-er-odelegger-for-barna

Om Gjerts syns på ros av barn:  

Knapstad, M. L. (2016). Pappa Ingebrigtsens metode. Aftenposten. Hentet fra: https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/d4l3o/Pappa-Ingebrigtsens-metode 

VG. Friidrettspappa Gjert Ingebrigtsen: Unger får for mye ros. Hentet fra: https://www.vg.no/sport/friidrett/i/7lA4Xw/friidrettspappa-gjert-ingebrigtsen-unger-faar-for-mye-ros

Bok om feil foreldre kan unngå:

Elmore, T. (2014). 12 Huge Mistakes Parents Can Avoid: Leading Your Kids to Succeed in Life. Harvest House Publishers.

Om motivasjon hos bulgarske utøvere:

Chantal, Y., Guay, F., Dobreva-Martinova, T., & Vallerand, R. J. (1996). Motivation and elite performance: An exploratory investigation with Bulgarian athletes. International journal of sport psychology, 27, 173-182. 

Saker om Alexander Dale Oen:

Gallefoss, L. P. (2006). Svømmerne vil slå seg selv. Bergens Tidende. Hentet fra: https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/1oE2M/Svommerne-vil-sla-seg-selv?spid_rel=2

Lønnebotn, L. (2016). «Du kjem alltid til å være min trener, uansett hva som skulle skje i framtida.». Dagbladet. Hentet fra: https://www.dagbladet.no/magasinet/du-kjem-alltid-til-a-vaere-min-trener-uansett-hva-som-skulle-skje-i-framtida/63725215

Sak om topprestasjoner og Thomas Alsgård:

Øye, O. J. (2016). Hemmeligheten bak topprestasjoner. Hioa.no. Hentet fra: http://www.hioa.no/Aktuelle-saker/Hemmeligheten-bak-topprestasjoner?fbclid=IwAR0SjDqUlaCTEIuiH7bbg0BY8fiQfh_gALbcp_iFo9XtdJVIP1NeMcvDUMM

Sak om indre og ytre motivasjon i toppidrett:

Stokland, J. (2017). Hva er viktigst av selvdisiplin og motivasjon i toppidretten? Forskning.no. Hentet fra: https://forskning.no/norges-idrettshogskole-partner-sport/hva-er-viktigst-av-selvdisiplin-og-motivasjon-i-toppidretten/328331

Om skihopp og antall arbeidsoppgaver:

Mørtvedt, P. (2015). Færre arbeidsoppgaver har ført duoen til topps. NRK. Hentet fra: https://www.nrk.no/sport/faerre-arbeidsoppgaver-har-fort-duoen-til-topps-1.12228850

For Espen Bredesens sitat om tenkning og OL på Lillehammer, Halldor Skards kjennetegn på en mester samt mer om Egil Søbys historier og idrettspsykologi, se følgende bok:

Søby, E. (2002). Det sitter mellom ørene. Forlag: E. Søby.

Bilder:

Her er attribusjon og linker til, samt eventuelle notater om, bildene brukt i denne artikkelen, etter rekkefølgen de opptrer etter i artikkelen:

Bilde 1: Jarle Vines (https://no.wikipedia.org/wiki/Filip_Ingebrigtsen#/media/File:Filip_Ingebrigtsen.JPG; bildet i denne artikkelen er en beskåret utgave av originalen).

Bilde 2: Erik van Leeuwen (http://www.erki.nl/pics/main.php?g2_itemId=158396; bildet i denne artikkelen er hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Jakob_Ingebrigtsen#/media/File:2018_European_Athletics_Championships_Day_5_(30).jpg)

Bilde 3: Chell Hill (https://no.wikipedia.org/wiki/Filip_Ingebrigtsen#/media/File:2016-06_Ingebrigtsen_x2_Bislett.jpg).

Til informasjon: Jeg har gjengitt sitater og informasjon fra TV-serien og Gjert Ingebrigtsens foredrag etter beste evne i denne artikkelen. Jeg tar forbehold om feil.